Flere landskap, på randen av det jeg kan akseptere. Tro på. Føle meg hjemme i.Det er så iscenesatt at det er som dine egne stuegardiner og gulvteppet hjemme igjen er blitt rugekassen for en titteskapsengel du ikke slipper utenom ut fra innvendig mareritt om lukkede dører og ingen til å hjelpe deg ut knuste glassflater og oppkuttede håndledd.
Brødre som ikke skylder på deg.
Uansett brannfare. Uansett mengde brennende testikler du ønsker deg.
ENDA flere landskap helt på grensen av det du kan godkjenne.
JA.
Landskap med utsikten vendt inn mot steinblokken. Landskap som aldri er nysådd, bare forrevet og oppkjørt. Hjulspor etter noe så stort at du vet ingenting. Har du vært her? Når så jeg det?
Når så jeg deg sist?
Jeg husker ikke.
Var det meg?
Det står alltid noen i veien og skygger. Det delvis usynlige i øyekroken det patetisk oppdelte det unødvendig bortgjemte det skjulte innvendige monsteret som lammer deg med skrekk hver gang det tyter fram fra en sprekk.
Blahbla.Si det:"Nå skal jeg fly min vei. Helt sikkert."
Jeg må få meg en ny utkikkspost, denne seierspallen her er totaltknust.
