Aug 25, 2008

labyrint og knekte knoker

labyrinten holder deg i et fast grep rundt håndleddet, mens bakken kryper opp over ankelknoken og ønsker deg pent tilbake

gamle veier er de samme fellene vi har snakket om før.

lysten på deg så stor fremdeles

armene ryker i det de første skrekkelige tonene fyller det beksvarte tomrommet foran deg

ingen åpnere
ingen lukkere

ingen tegn på ild i noe
her

løft en finger og skriv i luften i sanden i svarte mørke en ildring
bit av en knokkel spytt svovel og brenn i helvete din heks

lyden av tomlende armhuler

ingen flere svette somre under din arm
bare huler uten tilgang

beskyttelse finnes ingen steder
selv i buskene innser du det
du sår og sår for tettere vegger, men hvor ser du meg når du stenger av utsikten

om jeg kommer en annen vei, vil du gjemme sverdet raskt nok eller faller jeg i dine brønner fanget flat og klemt

farene kommer i den retningen du ser
holder oppmerksomheten fanget med tre indre tegnsettinger
fullt ut klar over at det kan bli en stund til vi sees igjen (faktisk møtes)

tundra. blomme. snøbarn.

det er det du gjentar i deg selv mens du rir hardt gjennom mørket
flankene våte av havet som nærmer seg sanden som spruter
raskere raskere raskere! skal du nå fram til borgen i tide.
skal du forsvinne fra ham som leter. skal du nå fram til kaken før all pynten er fortært.

ensomhetsfølelsen brer seg ut i alle fingerledd
og hun forstår dette er hennes siste sjanse til å banke

før knoklene forvitrer og løsner fra festene uten noen (som helst) annen forklaring enn
at hennes eget speilbilde krever for mye
pleie
for hennes ansiktshår skinner
allerede gyldent i sommersolen/
høstmørket.