hest, kappe, håp

(sannheten) er at du har satt ut for å vinne!

vilnisssurrsurrsumm, et KOR

KOR:
FEM FIRE TRE TO EN NULL FEM FIRE TRE TO EN NULL EN TO TRE NULL NULL NULL NULL

vi ser deg komme
fra toppen av klippen ser vi deg komme, bortenfor stien
du smiler

vi ser deg og du vet at vi sitter inne i buskene et sted men øynene våre finner du ikke. vi følger deg på avstand. mellom oss en grøftekant og vegetasjon tett og gjemmende.
vet du hvor du skal nå? (skal du snu og vende hjem igjen? vil du finne meg/ fram?)

NULL NULL NULL NULL

vi ser deg komme
nærmere.
hodet over buskene hodet inne i skogen hodet bortover veien.
beina etter deg. slepe slepe.
pusten ikke til å høre.
bortenfor.
fordi deg et hylende vesen, sikkel langs kinnene, opp-pustet rødsprengte kinn.
mer kroket enn rett.
mer og mer som ulven innvendig. mer og mer en som ikke lytter etter annet enn instinkter.

(den hvite jakken din, hvor ble den av?)

mer og mer som en krokete rot setter du deg sammen foran oss
vi ser stegene spore fram og tilbake over stien
og vi vet at du vet at vi er her

BLUNK BLUNKE BLUNK BLUNK BLINKBLINK

(den hvite jakken vår, hvor ble den av?)

HAN:
(du tror at der du har vært vil noen merke sporet og du vil vite at du ikke er alene
bestandig vet du det er noen like bak og du nyter selvstendigheten og lengter etter selskapet. men fortsetter rett fram.)

KOR:
BLUNK BLUNK

HAN & kor:
blunk blunk

vi eser vi suser
vi eser vi suser

(vi sitter inne i huden og kikker ut) (vi ser deg vi vil ikke se deg vi ser deg)
et øyeblunk blunk
skriker ikke løfter huden stille av borte

mere husk

i det kaldeste mørkeste
kan ikke se den som kommer foran
kan ikke se den som spiller en rolle
kan ikke se tommelfingeren som smyger seg langs bakken og tar tak i underlaget og vipper

drar

gamle veier er de samme fellene vi har snakket om før

the mother early years

vi kommer nærmere.hysj!

det som blinker

i det fjerne
og helt nært
det som glitrer men ikke kan skinne
det som glitrer men du ikke kan ta på

ligger i bakken
i asken
dypt under vannet der all opprinnelse seiler forbi

vannkanten den du ser ut fra
den du speiler dine blikk i

og her står jeg ved en flammende udødelig bålplass
ingen steder å plassere meg annerledes

inget tre å hules ut under

I DET KALDESTE MØRKESTE

gjennom den bevrende huden stikker jeg en hånd og kjenner at knokler og bein sitter løst festet til hverandre.

LANDSKAPET STARTER HER

som en tett omsluttet linse med blurrete kanter
skogen kald, mørk omsluttende, et omriss du leter rundt innenfor, et blikk du ikke kommer forbi, en lampe som lyser bestandig med skinnet rettet mot deg, mot din sti der du tramper med sårbare flater, på barnål, i myr og over stein. der du stiger sakte mot himmelen og letter forelsket fra tretoppene.

nå. et sted der inne i den mørke kjeglen, søkelyset,
det mørke omreisset av det du holder deg innenfor, som du enda ikke kan fri deg fra, der du skal lete til du finner noe annet/ det som trengs for
befrielsen skal komme derfra, leses i stammene
barken flyttet presist der du stikker tommelen inn.

vi vaier, samme sted forsvinner forbi og trekker oss tilbake.
vi svaier.

brislett. lettere lettere lettere.

den mørke sirkelen omslutter og der synes du letende som et dyr, som en forsvunnet i det lyskjeglen fanger deg inn, vekslende mellom lys og mørke, alltid på det samme sted, tilbake på det samme punkt der du elter for å komme videre. vi ser henne bakfra, rygen som sliter og armene som drar grenene til siden, hun er på vei inn i dette, inn i dette, som ligger foran henne, den enda tettere skogen.

det lukter som du aldri har vært her før. neseborende vibrerer i den skarpe luften, alle sanser skjerpet i et eneste gjentagende øyeblikk, ryggen som jobber, armene som drar grener til side, huden klam og kald av svette. våt skjorte. mørke klær. ingen som ser etter deg lenger framme på stien.
aldri noen flere som finner.

ja, skal du gå utenom stien har du virkelig greid det denne gangen

husk

det starter alltid slik
med en illusjon av ugjennomtrengelighet
alt som legges utenpå