Ut av buskene, over haugene, mellom trærne, inn i fjellet.
Landskapet er TRÆR/ SKOG/ VEI, HAUGER, FJELLET/ HULEN og VANNET. HIMMELEN spiller også en viss rolle og det dukker også opp flere BÅL.
Det har enda ikke konturene av en øy, dvs. å kunne speide ut over havflaten og vite at du kan ta deg et annet sted hen, er enda ingen mulighet. Dette er mer som et mettet utsnitt av noe større. Dette er innland. Tett, fastsatt, lik et landskapsmaleri, en historie som allerede sier den har sine begrensinger. Er virkelig alle snarveier avsperret?
Hun har beveget seg innover, til hjertet av øya. Og husker noe noe vagt om en utsikt fra en grotteåpnig. Noe som en gang lignet en rugekasse.
Hun har overrasket seg selv med plutselig å ta av sted. Et sted i skogen slutter de andre å følge etter. Og nå står hun uten kart på et sted der ingen forskjønnelse av virkeligheten virker som det skal.
Hun er der historien på nytt starter, og om hun skal klare å komme seg videre må hun begynne å lytte. Til landskapet både utenfor og innvendig. Det er et ensomt felttog gjennom et gåtebelagt landskap av opprivelse. Kan hun bruke et sverd?
Landskapet er som en tett kasse, omsluttet av mørke, og hun må finne en sti som kan lede henne til utsiktspunktet der alt allerede er skjedd og ingenting skal repeteres mer.
(INGEN støttevegger.)
det holder ikke du forstår vel det veien er veien er veien er veien.
