i det fjerne
og helt nært
det som glitrer men ikke kan skinne
det som glitrer men du ikke kan ta på
ligger i bakken
i asken
dypt under vannet der all opprinnelse seiler forbi
vannkanten den du ser ut fra
den du speiler dine blikk i
og her står jeg ved en flammende udødelig bålplass
ingen steder å plassere meg annerledes
inget tre å hules ut under
Apr 18, 2010
I DET KALDESTE MØRKESTE
gjennom den bevrende huden stikker jeg en hånd og kjenner at knokler og bein sitter løst festet til hverandre.
Apr 17, 2010
LANDSKAPET STARTER HER
som en tett omsluttet linse med blurrete kanter
skogen kald, mørk omsluttende, et omriss du leter rundt innenfor, et blikk du ikke kommer forbi, en lampe som lyser bestandig med skinnet rettet mot deg, mot din sti der du tramper med sårbare flater, på barnål, i myr og over stein. der du stiger sakte mot himmelen og letter forelsket fra tretoppene.
nå. et sted der inne i den mørke kjeglen, søkelyset,
det mørke omreisset av det du holder deg innenfor, som du enda ikke kan fri deg fra, der du skal lete til du finner noe annet/ det som trengs for
befrielsen skal komme derfra, leses i stammene
barken flyttet presist der du stikker tommelen inn.
vi vaier, samme sted forsvinner forbi og trekker oss tilbake.
vi svaier.
brislett. lettere lettere lettere.
den mørke sirkelen omslutter og der synes du letende som et dyr, som en forsvunnet i det lyskjeglen fanger deg inn, vekslende mellom lys og mørke, alltid på det samme sted, tilbake på det samme punkt der du elter for å komme videre. vi ser henne bakfra, rygen som sliter og armene som drar grenene til siden, hun er på vei inn i dette, inn i dette, som ligger foran henne, den enda tettere skogen.
det lukter som du aldri har vært her før. neseborende vibrerer i den skarpe luften, alle sanser skjerpet i et eneste gjentagende øyeblikk, ryggen som jobber, armene som drar grener til side, huden klam og kald av svette. våt skjorte. mørke klær. ingen som ser etter deg lenger framme på stien.
aldri noen flere som finner.
ja, skal du gå utenom stien har du virkelig greid det denne gangen
skogen kald, mørk omsluttende, et omriss du leter rundt innenfor, et blikk du ikke kommer forbi, en lampe som lyser bestandig med skinnet rettet mot deg, mot din sti der du tramper med sårbare flater, på barnål, i myr og over stein. der du stiger sakte mot himmelen og letter forelsket fra tretoppene.
nå. et sted der inne i den mørke kjeglen, søkelyset,
det mørke omreisset av det du holder deg innenfor, som du enda ikke kan fri deg fra, der du skal lete til du finner noe annet/ det som trengs for
befrielsen skal komme derfra, leses i stammene
barken flyttet presist der du stikker tommelen inn.
vi vaier, samme sted forsvinner forbi og trekker oss tilbake.
vi svaier.
brislett. lettere lettere lettere.
den mørke sirkelen omslutter og der synes du letende som et dyr, som en forsvunnet i det lyskjeglen fanger deg inn, vekslende mellom lys og mørke, alltid på det samme sted, tilbake på det samme punkt der du elter for å komme videre. vi ser henne bakfra, rygen som sliter og armene som drar grenene til siden, hun er på vei inn i dette, inn i dette, som ligger foran henne, den enda tettere skogen.
det lukter som du aldri har vært her før. neseborende vibrerer i den skarpe luften, alle sanser skjerpet i et eneste gjentagende øyeblikk, ryggen som jobber, armene som drar grener til side, huden klam og kald av svette. våt skjorte. mørke klær. ingen som ser etter deg lenger framme på stien.
aldri noen flere som finner.
ja, skal du gå utenom stien har du virkelig greid det denne gangen
Subscribe to:
Posts (Atom)
