skal jeg følge etter?

DET

minnene minnene minnene.

minnene om hvordan det skulle være den dagen det sluttet å se på henne.

hvor fint det var at en sånn mann kunne se på henne og ville henne noe og hun visste hva det gjaldt og hun måtte få lov å si det og hun viste det på en måte som ingen annen kunne vise det og så var det borte.

minnene minnene.

de som kom og ble igjen etter at hun ikke kunne gå ut av huset og det var ryddig over alt for ellers kunne hun ikke sitte stille

og det var minnene om hvordan hun ble satt til side og ikke kom tilbake hvordan redselen av å bli oversett var den værste av de alle.

bli innendørs bli inne ikke kom ut sitt der og vent. javel.
så sikkert at hun ønsket seg alt i fanget. en som lik henne selv, så lik som henne selv, ble der ikke ville andre steder ville bli og ikke se tilbake ikke se forover det var ikke sideblikk det var rett frempå og ingen annen som kunne slikke fingrene hennes av sånn vellyst som henne selv.

bli ved bordet. sitt ned og ikke gå. ikke ferdig. ikke kom. ikke glo på. det går seg ikke til.

så fint at noen annen mann kunne bli inne i hodet hennes og ikke ville gå selv om hun ikke ville det ville hun ikke hun ville ikke ha han. hun ville ha trøst og hun ville ha forståelse og hun ville ikke bli oversett. hun ønsket ikke å bli som alle de andre og alle de andre er like ulykkelige og oversette og ingen er der sammen med de og ingen annen ønsker å forstå. så hun må lete videre. men hun ønsker ikke å forlate huset og hun ønsker ikke at de skal se på henne når hun gjør det og ingen skal se ingen skal se og ingen skal slikke på henne som en rørstang som frosser deg fast og ikke gjør deg noe gladere etter alt kommer på plass og alt er over.

de sexfantasiløse, det må da finnes mange av dem!

hvorfor brenner det, hvorfor kan det ikke stoppe og hvorfor kan man ikke kontrollere følelsene.

og det er nettopp det hun vil, ikke kontrollere seg og bare gjøre som hun selv helst vil. slikke fingrene rene og noen andre skal tørke opp ettter henne og noen andre skal rydde og noen andre skal henge fast i underskjørtet og smile og ikke bli men være, være den som ikke sier noenting, men bare blir, men det går overhodet ikke og hun løsner aldri og det svinger ingen fjell gjennom henne bare betongblokker og ingen hustak og ingen hustak og ingen som husker hvordan det var å svinge seg så høyt at det kunne gå over under rundt forbi.

åja.

jeg ønsker ikke lenger å være sammen med deg men jeg ønsker ikke det som heter å være med seg selv alt for lenge, for hvem blir jeg da?

hallo, hvem der?

(drypp, drypp. puste. så nærme. at nakkehårene svaier...)

BEGYNN Å GÅ

Ut av buskene, over haugene, mellom trærne, inn i fjellet.






Landskapet er TRÆR/ SKOG/ VEI, HAUGER, FJELLET/ HULEN og VANNET. HIMMELEN spiller også en viss rolle og det dukker også opp flere BÅL.

Det har enda ikke konturene av en øy, dvs. å kunne speide ut over havflaten og vite at du kan ta deg et annet sted hen, er enda ingen mulighet. Dette er mer som et mettet utsnitt av noe større. Dette er innland. Tett, fastsatt, lik et landskapsmaleri, en historie som allerede sier den har sine begrensinger. Er virkelig alle snarveier avsperret?

Hun har beveget seg innover, til hjertet av øya. Og husker noe noe vagt om en utsikt fra en grotteåpnig. Noe som en gang lignet en rugekasse.

Hun har overrasket seg selv med plutselig å ta av sted. Et sted i skogen slutter de andre å følge etter. Og nå står hun uten kart på et sted der ingen forskjønnelse av virkeligheten virker som det skal.
Hun er der historien på nytt starter, og om hun skal klare å komme seg videre må hun begynne å lytte. Til landskapet både utenfor og innvendig. Det er et ensomt felttog gjennom et gåtebelagt landskap av opprivelse. Kan hun bruke et sverd?

Landskapet er som en tett kasse, omsluttet av mørke, og hun må finne en sti som kan lede henne til utsiktspunktet der alt allerede er skjedd og ingenting skal repeteres mer.



















(INGEN støttevegger.)















det holder ikke du forstår vel det veien er veien er veien er veien.

SUM (som i lyden av)

Hun blir virkelig forbløffet.

Du trodde ikke noen ville kjenne deg igjen, gjorde du? Nei?

Du trodde kanskje du bare kunne dra ustraffet avsted.

Nei. Men jeg ville slippe.

De firer en mikrofon ned i grotten for å lytte etter overlevende. Det er helt stille. Alle venter.

Forsvunnetplakatene gjør ingen nytte lenger, de ligner ikke, de vet ikke hvordan hun ser ut. De tror de vet men de husker ingenting. Alle har sin versjon.







Skal vi ta en tur til?

Jeg spanderer!